Arnhild Jorid Elnan

Takk for alle gode minner mamma. Takk til dere som deltok i kapellet i dag og takk for alle meldinger også fra dere som ikke hadde mulighet til å møte opp. Takk til alle som har gitt minnegaver til SOS barnebyer og ellers gitt blomsterhilsener. På grunn av en feil ble tre buketter med hilsener levert til feil seremoni i dag. Vi har i ettertid mottatt buketter og hilsener som skulle ha vært levert og lest opp i seremonien. Dette til informasjon. Da flere har kommentert at de ikke fikk med seg alt innholdet i minnetalen som presten holdt i kapellet, tillater jeg meg å gjengi denne her: Arnhild vart fødd 3. juli 1948 og vaks opp på gården Skjellegrind søndre i øvre Ogndal sammen med sin to år eldre bror, Odd. Foreldrene Agnar og Lotte Holdaas drev en forholdsvis stor gård med melkekyr, sauer og høner. Arnhild og Odd hadde ein fin oppvekst, men at de faktisk fikk oppleve å vokse opp var takket være ein rask reaksjon av naboen Arvid. Den sommeren Arnhild var 4 år slo lynet i trønderlåna der barna sov på loftet. Med Arnhild under eine arma og Odd under den andre sprang han ned loftstrappa og redda ut barna. Alle husa på gården brann ned. Etter skolegangen tok Arnhild seg arbeid på butikken i Røysinga. Der møtte ho Staal som var innom for å kjøpe brus. Staal kom visstnok innom butikken flere ganger for å kjøpe brus og i oktober 1969 gifta de seg. Arnhild arbeidet ein periode på Steinkjer Manufaktur og på kontoret på Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr 13 (Steinkjersannan) før ho fekk arbeid i Trønderavisa som vart arbeidsplassen hennes resten av yrkeskarrieren. Først som kontormedarbeider og etter kvart med svennebrev som typograf. Arnhild og Staal budde i Furuskogvegen like ovenfor kapellet her da Tor vart fødd i 1971. De flytta etter kort tid til lærerboligen i Høvdingvegen 10, der Staal arbeidde som lærer på Statens Skogskole. I 1974 kom Geir til verden og året etterpå flytta familien inn i nybygd hus i Sør-Beitstad. Arnhild var glad i hagearbeid og anla en stor hage rundt huset i Sør-Beitstad. Der dyrka ho mange ulike urter og planter, både «medisinske» planter, grønnsaker og blomster. Arnhild var ærekjær og pliktoppfyllende også i arbeidet som typograf i Trønderavisa. Ho arbeidde ofte seine kvelder for å få avisa i trykken. På vinteren var gjerne Staal klar med traktor og snøfreser for å brøyte den kilometer lange og bratte gårdsvegen til Arnhild kom kjørende heim etter kveldsarbeid på Trønderavisa. Ho hadde walkie talkie montert i bilen for å kunne kontakte heimen om nødvendig (dette var før mobiltelefonen si tid) Tor og Geir karakteriserer Arnhild som ei omsorgsfull mor, veldig deltagende i sønnenes liv. Ho tok med familien på turer i skog og mark både for sanking av sopp og bær og andre turer i naturen. Arnhild og Staal ga barna stor frihet samtidig som de viste omsorg. Arnhild var glad i å samle folk og arrangerte store og små lag. Ho laga god mat for besøkende og eksperimenterte gjerne med «nye retter». Arnhild var veldig stolt av, og glad i, barnebarna sine: Hanna, Maria og Majka og brukte mye tid sammen med dem. Barnebarna minnes at det var stas å bake til sammen med farmor. Farmor likte også å lage litt ekstra god «snacks» med barnebarn på besøk. Arnhild var god til å skrive og framføre dikt, sanger og taler. Hun har skrevet mange gode tekster både til enkeltpersoner og foreninger. Det var lett å trives i Arnhilds selskap. Hun var aktiv i organisasjonsarbeid både i Bygdekvinnelaget og senere i Odd Fellow-losjen. Der vart hun engasjert i arbeidet med å støtte opp om SOS barnebyer, som minnegaven i dag går til. Arnhild mista broren sin Odd bare 51 år gammel. Dette var tungt for henne, for de to var sterkt knyttet til hverandre. Arnhild skilte seg og flytta til en leilighet i 2002. Helsa begynte etter kvart å svikte og ho måtte avslutte arbeidskarriæren. I tillegg til fysiske plager, vart ho ganske tidlig plaga av demens. For nesten fire år siden fikk hun ulike opphold på institusjoner og boliger før hun høsten 22 fikk fast plass på Steinkjer sykehjem som ble hennes hjem. Arnhild slet med sykdommen som rammet henne i forholdsvis ung alder, men viste likevel glimt av sin personlighet i form av kvikke replikker og morsomheter både til ansatte og besøkende på sykeheimen.